Stjal et dikt - noen her vil nok kjenne det igjen ;)

STIEN TIL VERDENS ENDE
Vi syns vi kunne se te verdens ende
Og visste åra ville bli
Da livet plutselig svinga av fra veien
Og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter
Da sa du stille: vi kan klatre vi.
Vi føllte kronglestien langs bratte stupet
Og ingen a oss torde se i stupet
Nå har vi føllt den bratte trange stien
Med stup på siene i mange år
Det kan nok hende vi misunner andre
Den strake landeveien der de går
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri
Og kronglestien vår er blitt veldig vår.
Det var den stien vi fikk, det hjelper ikke
Å følge andres glatte vei med blikket
Og vi har lært å ikke sture over
Den rette veiens blomsterflor
For det gror blomster også langs med stien vår
Og gleden over dem er like stor
Ja kanskje større, for de er så sjeldne
En må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne blaer
Men dufter ekstra sterrt på fine daer.
La gå at det kan komme vonde tier,
Da stien vår kjennes vanskelig og bratt,
Men den har lært oss at det vokser blomster
På både slåpetorn og nypekratt.
Og ingenting i verden er så vakkert
Som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
At også vår sti når til verdens ende.